Boken 'Resilient Communities of Central Eurasia' fremhever behovet for å revurdere styring gjennom perspektivet 'resiliens som selvstyring'. Med utgangspunkt i kompleksitetstenkning, argumenteres det for at endringer og kompliserte livssituasjoner best håndteres lokalt, dermed gjør 'det globale' mer responsivt og bærekraftig. Resiliens som selvstyring presenteres som en overordnet ramme for å utforske de grunnleggende elementene som identitet, 'det gode liv', lokale mestringsstrategier og støttestrukturer. Når disse elementene mobiliseres, kan samfunn transformeres til 'fellesskap' i møte med motgang. Forfatterne peker på at slike relasjonsorienterte samfunn, som er selvorganiserte og bevisste på sin egen verdi, er det som gjør dem motstandsdyktige overfor kriser, og som hjelper dem å tilpasse seg endringer. Boken tar for seg viktige aspekter ved hvordan disse samfunnene bør styres i dagens verden, med Central Eurasia, som strekker seg fra Hviterussland i vest, til Aserbajdsjan i sør og Kirgisistan i øst, som et fruktbart område for å undersøke hvordan resiliens fungerer i praksis.
