Begrepet 'Revolusjonens tid' er sjelden brukt i skandinavisk historie, til tross for at Skandinavia langt fra var uberørt av de sentrale revolusjonene i Europa og Amerika på slutten av 1700-tallet. Regionen opplevde sine egne utbrudd av radikal tenkning, politiske attentater og reformbevegelser, men disse fant sted innenfor relativt stabile politiske strukturer og tradisjoner. Nyere forskning om de politiske kulturene i de nordiske landene viser tydelig at Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige har unike erfaringer fra slutten av 1700-tallet og tidlig 1800-tall, som gir et mer nyansert bilde av hva 'revolusjonær' endring innebærer i denne perioden sammenlignet med andre europeiske regioner. Disse erfaringene presenterer en alternativ fortelling om en tidlig overgang mot modernitet, et 'nordisk modell' der radikal endring skjer parallelt med en tilsynelatende kontinuitet i den etablerte orden.
