Denne essaysamlingen undersøker hvordan demokratiske regjeringer konstruerer offentlig merittering – det vil si de formene for bevis og argumentasjon som brukes for å gjøre statlige beslutninger ansvarlige overfor innbyggerne. Begrepet offentlig merittering som benyttes her handler ikke bare om å formulere prinsipielle argumenter som respekterer normene for demokratisk debatt. Målet mitt er å avdekke hva samfunn faktisk gjør når de hevder at de resonerer i offentlig interesse. Fra dette perspektivet omfatter resonnementet institusjonelle praksiser, diskurser, teknikker og verktøy som regjeringer benytter for å kreve legitimitet i en tid der risikoene kan være ubegrensede – både fysiske, politiske og moralske. Disse legitimeringsanstrengelsene er igjen avhengige av innbyggernes aksept av de former for resonnement som regjeringer presenterer. Inkludert i dette er derfor en undersøkelse av betingelsene som fører til at innbyggere i demokratiske samfunn anerkjenner politiske begrunnelser som rimelige. Disse måtene å vite på offentlig, eller 'sivisk', gir et viktig grunnlag for forståelsen av demokratisk praksis.
