I løpet av de siste tretti årene har vi vært vitne til en økning av nye former for territoriell forvaltning som sameksisterer med, og utfyller, de formelle territoriale strukturer i offentlig forvaltning. Disse eksperimentene innen styring har ført til fremveksten av såkalte 'myke rom' – nye geografier med uklare grenser som overskrider eksisterende politisk-territoriale divisjoner av folkevalgte organer. Denne utviklingen kan observeres i ulike sammenhenger og på flere nivåer over hele Europa, med varierte mål og rasjonaliteter. Boken går utover teorien og undersøker praktisk anvendelse av myke rom. Den benytter en empirisk metode for å forstå de ulike praksisene og rasjonalitetene som preger myke rom, samt hvordan de gir uttrykk for seg i varierte planleggingskontekster. Ved å se på effektene av nye former for romlig styring og romlig planlegging i Nordvest-Europa, analyserer boken diskursive endringer i planleggingspolitikk i utvalgte storbyområder.
