I de senere år har både forskere og musikere vist økt interesse for å gjennopplive den musikalske improvisasjonen slik den ble praktisert i renessansen og barokken. Denne historisk informerte tilnærmingen er nå i ferd med å erstatte den romantiske oppfatningen av improvisert musikk som en rhapsodisk utfoldelse av utøverens geni, en oppfatning som dominerte gjennom det 20. århundre. I renessansen og barokken hadde komposisjon i tankene (alla mente) en viktig didaktisk funksjon. For mange kategorier av musikere foregikk undervisningen i kontrapunkt nesten utelukkende gjennom praksis på deres egne instrumenter. Denne boken tilbyr den første systematiske utforskningen av det nære forholdet mellom improvisasjon, musikkteori og praktisk musikalsk ferdighet fra sen renessanse til barokk. Boken er ikke bare en historisk oversikt, men har som mål å gjenopprette betydningen av denne kombinasjonen som et pedagogisk verktøy for bedre forståelse av den musikalske kunst.
