Vitenskap og teknologi har lenge vært ansett som sentrale elementer for utvikling, problemløsning og utdanning i lavinntektsland. Sverige har vært i spissen for arbeidet på dette området og var ett av de første landene til å formalisere forskningsbistand. Denne boken analyserer hvordan det svenske byrået for forskningssamarbeid med utviklingsland (Sarec) og det svenske byrået for internasjonalt utviklingssamarbeid (Sida) har arbeidet for å fremme vitenskap i lavinntektsland. Boken tar for seg vanskelige spørsmål knyttet til hvilke kunnskaper og kapasiteter som anses som relevante, hvem som setter forskningsagendaen, hvordan kunnskapsressursene fordeles, samt hvordan komplekse relasjoner mellom giver og mottaker både adresserer og forsterker disse problemene. Gjennom en diskursiv analyse av politisk materiale og intervjuer med tidligere ledere fra Sarec og Sida, i tillegg til andre sentrale aktører, viser boken hvordan oppfatningene av forholdet mellom forskning og utvikling har utviklet seg over de siste fem tiårene.
