Boken 'The Carthaginians' avdekker den komplekse kulturen, samfunnet og prestasjonene til et berømt, men ofte misforstått, folk fra oldtiden. Carthaginerne, som opprinnelig var fenikiske bosettere i Nord-Afrika, utvidet sin sivilisasjon ved å trekke inn innflytelse fra nabofolkene i Nord-Afrika, Egypt og den greske verden. Deres egen kulturelle innflytelse strakte seg deretter over hele det vestlige Middelhavet, da de etablerte dominans over Sardinia, vestre Sicilia og til slutt sørlige Spania. Som en stabil republikk fikk Karthago anerkjennelse og respekt fra greske observatører, ikke minst Aristoteles, samt fra mange romere – inkludert Cato, som ellers er kjent for å ha insistert på at 'Karthago må ødelegges'. Karthago rivaliserte med den storstilte bystaten Syracus i makt og ambisjon, og kom deretter i konflikt med Roma om herredømme over det vestlige Middelhavet. Under ledelse av sin største general Hannibal oppnådde de en periode å bli den dominerende makten mellom Atlanterhavet og Adriaterhavet. Det var imidlertid først etter sin ødeleggelse i 146 f.Kr. at Karthago virkelig ble en del av historien.
