Denne tverrfaglige boken fyller et betydelig gap innen forskningetikken, et område som hittil ikke har adressert de psykologiske, fysiologiske og samfunnspolitiske konsekvensene for forskere som utfører feltstudier i traumatiske miljøer. Kapitlene i denne boken tar for seg ulike aspekter ved sekundærtraume fra varierte metodologiske og teoretiske perspektiver, samt geografiske og historiske kontekster. Boken reiser et bredt spekter av spørsmål, som spenner fra nylige komplekse temaer til semi-historiske hendelser og fremtidige bekymringer knyttet til traumatisk angst. Mens de fleste kapitlene utforsker prosessen med helbredelse og bedring etter traumatiske opplevelser relatert til feltarbeid, foreslår noen kapitler også konstruktive tilnærminger for å utvikle både personlige og institusjonelle metoder som bedre forbereder forskere på å håndtere sekundærtraume. Boken gir verdifulle innblikk og konkrete endringer i forskningsmetodikk som kan bidra til å minimere risikoen for traumer.
