I en tid hvor miljøkatastrofer som skogbranner, utryddelse av arter, flom og tørke har økt dramatisk, er debatten om miljøet sjelden langt unna overskriftene. Det er en økende bevissthet om at disse katastrofene er sammenkoblet, og at hele naturen er en sammenvevd helhet der alt påvirker alt annet. Før utgivelsen av Freya Matthews' "The Ecological Self" fantes det imidlertid bemerkelsesverdig få forsøk på å etablere et konseptuelt grunnlag for denne sammenkoblingen, som forener filosofi med vitenskap. I denne anerkjente boken vever Matthews elegant sammen en tankevekkende metafysikk om miljøet. Hun binder de filosofiske ideene til den 17. århundre tankeren Spinoza sammen med 1900-tallets systemteori og Einsteins fysikk. Gjennom dette argumenterer hun for at den atomistiske kosmologien vi har arvet fra Newton har gitt grobunn for et fragmentert bilde av universet, snarere enn en helhetlig forståelse. Det er nettopp denne feilaktige tenkningen som fører til at mennesket blir fremstilt som adskilt fra naturen.
