I boken "The German Symphony between Beethoven and Brahms" undersøker Christopher Fifield den musikalske utviklingen av symfonien fra Schumann til Brahms. Gjennom sitt arbeid utfordrer han Carl Dahlhaus sin betegnelse 'død tid', som beskriver tilstanden til symfonikere i denne perioden, og argumenterer for at mange av de symfoniene som har blitt avvist av Dahlhaus faktisk har gjort betydelige bidrag til sjangeren. Fifield sporer opp kildene til disse problemene helt tilbake til Beethovens niende symfoni, et verk som satte en høy standard og skapte en viss skygge for de etterfølgende komponistene som Schubert, Mendelssohn og Schumann. Beethoven satte i 1824 en standard som de kommende symfonikerne måtte strekke seg etter, drevet av høyere forventninger fra både publikum og musikkpressen. Med en dyp forståelse for repertoaret ser Fifield nærmere på femtiårene fra midten av 1820-årene til midten av 1870-årene. Han fokuserer eksklusivt på ikke-programmatiske verk, mens programmatiske symfonier tar sin egen vei mot den symfoniske poemet. Komponister som førte fram til Brahms, som selv var en motvillig symfoniker frem til han var 43 år gammel i 1876, blir ofte avvist som epigoner.
