Denne boken argumenterer for at Hannah Arendts plass i den vestlige filosofihistorien har blitt oversett, og at anerkjennelsen av hennes bidrag er på høy tid. Arendt selv insisterte på å bli omtalt som en 'politisk tenker' i løpet av hele sin karriere, noe som også gjenspeiler en vanlig tendens innen filosofien til å nedvurdere det politiske. Boken utforsker de ubestridte filosofiske dimensjonene i hennes verk. Spesielt blir Arendts teoretiske forpliktelse til å anerkjenne menneskeheten som en pluralitet undersøkt, som unngår den vanlige feilen i den vestlige filosofien, der man ofte overbetoner individet i isolasjon. Arendts personlige erfaringer knyttet til hennes identitet, spesielt hennes jødiskhet og kvinnelighet, gir oss innsikt i hennes stilling mot solipsisme.
