Denne boken utfordrer konvensjonelle oppfatninger av antropocen og fremhever Hydrocenen: Vannets tidsalder. Den presenterer Hydrocenen som en disruptiv, konseptuell epoke og kuratorisk teori, som fremhever vannets avgjørende rolle i klimakrisen og samtidskunsten. Hydrocenen representerer et vått ontologisk skifte innen øko-estetikk, som omdefinerer vår tilnærming til vann og går utover antropocentriske, neokoloniale og miljøskadelige måter å forholde seg til vann på. Som det mest grunnleggende av elementene har vann blitt stadig mer politisert, truet og utfordret av klimakrisen. I lys av dette formidler Hydrocenen de særegne måtene samtidskunstnere relaterer seg til og engasjerer seg med vann, og gir verdifulle lærdommer om klimaaksjon. Gjennom fem gripende kasusstudier som omhandler myr, elv, hav, tåke og is, binder denne boken feministiske miljøhumaniora-teorier sammen med praksisene til øko-visjonære kunstnere, med særlig fokus på vannbaserte miljøer i Norden og Oseania.
