Denne boken tilbyr en filosofisk vurdering av begrepet personlighet slik det fremstilles i populær selvhjelpslitteratur. Den utforsker hvordan akademisk filosofi og faglig forskning har bidratt til en selvhjelpskultur, der individet presenteres som et objekt for forbedring, og hvor denne prosessen er essensiell for meningen, fremgang og dybde i livet. I motsetning til andre akademiske analyser av selvhjelp, fokuserer ikke boken primært på en kritikk av populære selvhjelpstiltak og transformasjonsmetoder. I stedet undersøker den hvordan disse praksisene former moderne idealer og former for moralsk personlighet, og hvordan de legger til rette for moralsk forhandling og endring. Boken er delt inn i to deler med noe forskjellige argumentative tilnærminger. Del 1 gir en oversikt og reassessment av populær selvhjelpslitteratur samt dens sosiale og journalistiske kritikere, skrevet fra et moralsk filosofisk ståsted. Del 2 innleder med en diskusjon om den nåværende tiltrekningen, blant en rekke filosofer, til.
