Mauricio Kagel var utvilsomt en av de mest markante skikkelsene innen ny musikk de siste femti årene. Han vokste opp i det rike kulturmiljøet i Buenos Aires på 1940- og 1950-tallet, der forfatteren Jorge Luis Borges var blant hans lærere. Kagel ble tidlig en del av avantgardekretser og fikk en grundig musikalsk utdannelse. I 1957 fulgte han rådet fra Pierre Boulez og flyttet til Europa for å satse på en karriere som komponist. Han etablerte seg raskt i Köln, som på den tiden var et samlingspunkt for unge komponister, og ble en av de ledende, om enn kontroversielle, figurene ved de berømte Darmstadt-sommerkursene. Kagel omfavnet flere stilretninger, inkludert multipel serialisme, aleatorisk teknikk og elektronikk, men er kanskje mest kjent for sine banebrytende utforskninger innen musikkteater, radiodrama, film og blandede medier. Björn Heile undersøker Kagels kompositoriske utvikling og vurderer de estetiske og ideologiske problemene som komponisten reiser i sitt arbeid, med spesielt fokus på Kagels bruk av musikk som et virkemiddel.
