Simone Weil, hyllet av André Gide som beskytter av alle utstøtte, levde et kort, men intenst liv som var et tydelig bevis på hennes overbevisninger. I 1942 flyktet hun fra Frankrike sammen med sin familie, først til Amerika, før hun senere returnerte til London for å samarbeide med Charles de Gaulle. Boken "The Need for Roots" ble publisert posthumt og er et direkte resultat av dette samarbeidet, med et klart mål om å bidra til gjenoppbyggingen av Frankrike etter krigen. I denne, hennes mest kjente bok, gir Weil en dyp refleksjon rundt viktigheten av religiøse og politiske samfunnsstrukturer i individets liv. Hun understreker at en av de grunnleggende forpliktelsene vi har som mennesker er å sørge for at ingen lider av sult. Like viktig er vårt ansvar overfor vårt fellesskap: til tross for at vi har erklært ulike menneskerettigheter, har vi oversett de tilknyttede forpliktelsene, noe som har ført oss til å bli selvtilfredse og rotløse. Hennes ord kunne lett oppfattes som en direkte advarsel til oss i dag, innbyggere i det 21. århundre.
