Boken «The Practice of Lacanian Psychoanalysis» utforsker en aristotelisk ramme for å forstå de ulike typene kunnskap og uvitenhet som er operative i teorien og praksisen av psykoanalyse. Forfatteren presenterer en ny modell for diagnostikk som prioriterer færre diagnoser fremfor flere, med fokus på å bedre organisere disse ved å skille mellom strukturelle og overfladiske symptomer. I tillegg undersøker boken fundamentale prinsipper innen Lacaniansk klinisk praksis, inkludert ulike typer rammer og bevis, praksisen med sitater og lytting, samt motstand og begjær hos analytikeren. Dessuten utforskes overføringskjærlighet som en metafor, rollen til negativ overføring mot slutten av analysen, samt identifikasjon med sinthome, som er Lacans siste formulering angående analysens avslutning. Teksten trekker også frem tre former for kjærlighet og hat basert på verkene til Lacan og Winnicott. Den er forankret i omfattende praktisk klinisk erfaring, og gir eksempler fra virkelige tilfeller som vil være til nytte for klinikere, analytikere og utøvere innen Lacaniansk psykoanalyse.
