Opprinnelig utgitt i 1978, reiste lovene og prosedyrene som regulerer personidentifikasjonsparader, fotofit-bilder og spørsmål som stilles for å oppnå en beskrivelse, stadig større tvil. Problemet ble belyst gjennom flere oppsiktsvekkende rettssaker og ble gjenstand for vurdering av Devlin-komiteen. Denne boken gir en grundig gjennomgang av den psykologiske kunnskapen som eksisterte på den tiden, med særlig fokus på de mange aspektene ved personidentifikasjon. Forfatterne foretar en vitenskapelig evaluering av metodene og prosedyrene som ble brukt. I motsetning til den utbredte oppfatningen om at identifikasjon er en enkel prosess, benytter forfatterne psykologiske teorier og metoder for å avdekke kildene til de vanskelighetene som kan oppstå ved å gjenkjenne en person man tidligere har sett. Estimater av hvor gode vitner kan være, er hentet fra laboratoriestudier med ansiktsfotografier, fra simulerte kriminalsaker og fra faktiske straffesaker, ettersom påliteligheten varierer betydelig i hver av disse situasjonene. Boken tar både et individuelt og et sosialt perspektiv på problematikken.
