Å knytte sosial rettferdighet til landskap er ikke et nytt konsept, men det 21. århundrets økende trusler mot landskapene og deres innvirkning på både menneskelige og, mer generelt, naturens habitater, krever nye, intellektuelle verktøy for å møte slike utfordringer. Denne boken presenterer et innovativt rammeverk for kritisk tenkning. Etableringen av FNs erklæring om menneskerettigheter (UDHR) i 1948, som en reaksjon på grusomhetene under andre verdenskrig, var et forsøk på å sikre både konkrete nødvendigheter for overlevelse samt de åndelige, emosjonelle og psykologiske behovene som er essensielle for den menneskelige erfaring. Selv om landskap er spesifikke for steder, natur og kultur, transcenderer begrepet nasjonalstatens grenser, og kan derfor forstås som et universelt teoretisk konsept, likt hvordan menneskerettigheter oppfattes. Det første steget mot en intellektuell kobling mellom landskap og menneskerettigheter er en dynamisk og lagdelt forståelse av landskap. Følgelig handler det om 'Rett til landskap'.
