«The Roots of Jewish Consciousness, Volume One: Revelation and Apocalypse» er første bind i en viktig og tidligere upublisert to-delt utgivelse av Erich Neumann (1905–1960). Dette verket ble skrevet mellom 1934 og 1940, da Neumann, som da var en ung filosof og lege utdannet som elev av Jung, flyktet fra Berlin og bosatte seg i Tel Aviv. Det andre bindet ble fullført på slutten av andre verdenskrig. Selv om han aldri publiserte noen av bindene, oppbevarte han dem gjennom hele livet. Neumanns arbeid tar utgangspunkt i den eksistensielle utfordringen ved jødisk overlevelse, som han mener må være like mye psykologisk og åndelig som fysisk. I første bind argumenterer han for at moderne jøder må gjenlære det gamle jødene en gang visste, men mistet under den babylonske eksil; nemlig den individuelle evnen til direkte å møte det hellige, motta åpenbaring og profetere. Neumann tolker skriftspråk og intertestamentarisk (apokalyptisk) litteratur for å belyse dette tapte perspektivet.
