Biopolitikk har blitt et stadig mer sentralt tema innen samfunnsvitenskapene. Belyst av Michel Foucaults genealogiske undersøkelser omkring styring av seksualitet, kriminalitet og mentale lidelser i moderne Europa, har forskningen om biopolitikk utviklet seg til en bredere tverrfaglig tilnærming. Denne retningen belyser maktens rasjonalitet over livsformer i forskjellige romlige og tidsmessige kontekster. I de senere årene har utviklingen av biopolitisk forskning vært preget av to hovedretninger. Den første er en stadig mer sofistikert teoretisk engasjement med ideene om makt over liv og styring av liv, som både har bygget videre på og utfordret Foucaults kanon, med innflytelsesrike bidrag fra tenkere som Giorgio Agamben, Antonio Negri, Roberto Esposito og Paolo Virno. Den andre retningen har fokusert på grundige og empirisk rike undersøkelser av de konkrete aspektene ved livsstyring i dagens samfunn. Dessverre har disse to tendensene utviklet seg ofte i isolasjon fra hverandre, noe som har resultert i et splittet forskningslandskap.
