I boken 'The Sound of the Unconscious' undersøker Ludovica Grassi den sentrale rollen musikk spiller i psykoanalysen. Hun argumenterer for at musikk fungerer som et grunnleggende verktøy for psyken, i likhet med ord, der lyden, rytmen og intonasjonen veier tungt, kanskje mer enn den leksikalske betydningen. Grassi tar et tverrfaglig perspektiv, hvor hun benytter seg av etnomusikologiske, evolusjonære, nevro-utviklingsmessige, psykologiske og psykoanalytiske tilnærminger for å belyse musikkens symbolske status, dens struktur og hvordan den opererer i forhold til ubevisste psykiske funksjoner. Boken avdekker ekstraordinære likheter, spesielt med hensyn til mekanismer som repetisjon, imitasjon, variasjon (transformasjon), intimitet, samt sorgarbeid, det negative og nostalgi. I tillegg fremhever hun at stillhet og fravær er grunnleggende komponenter både innen musikk og i psykisk og symbolsk funksjon. Tiden og temporaritet blir også grundig undersøkt som nøelelementer, både i musikk og i symboliserings- og subjektiveringsprosesser. Grassi fremhever hvordan den foniske kjernen av ord og stemmen fungerer som fundamentale forbindelser til våre følelser.
