Første gang utgitt i 1991, tar denne boken for seg et kritisk aspekt av sovjetisk manøvreringsteori som nesten har blitt helt oversett i vestlig analyse, nemlig den sovjetiske bekymringen for taktisk manøver. Siden 1930-årene har sovjetiske strategiske tenkere konsekvent hevdet at operasjonell manøver kun kan være vellykket dersom den gjennomføres i samspill med like vellykkede taktiske manøvrer, i stor grad utført av fremre avdelinger. Disse fremre avdelingene, som er de primære taktiske manøverstyrkene med ansvar for å utføre kritiske kampfunksjoner, ble først utviklet i teori på 1930-tallet og blomstret på grunnlag av nesten utestede konsepter, inntil de første fasene av Operasjon Barbarossa, hvor den sovjetiske mobile styrkestrukturen ble knust på kort tid. Etter Stalingrad-operasjonen i 1943 ble fremre avdelinger igjen gjenstand for den sovjetiske generalstaben, som krevde deres bruk for å lede alle operasjoner utført av mobile styrker. Fra midten av 1943 ledet fremre avdelinger operasjonene til alle panserhærene.
