Denne boken utforsker det universelle menneskelige eksistensielle traumet kjent som 'originaltapet'. Forfatterne beskriver dette traumat som et resultat av vår primære, menneskelige evolusjonære erfaring med å miste følelsen av å naturlig tilhøre, og instinktivt føle seg hjemme i den større naturlige verden. Dette traumet fører til en økt bevissthet om impermanens og dødlighet, samt behovet for å sørge over dette tapet for å skape en følelse av tilhørighet og identitet. Boken beskriver hvordan oppfinnelsen av kunst og kollektive ritualer har blitt viktige måter for oss å sørge over vårt delte eksistensielle tap. Den viser også hvordan kunsten i psykoanalytisk praksis muliggjør både pasienten og analytikeren å bearbeide sine individuelle versjoner av dette delte originale tapet. Ved å trekke på arbeidet til Winnicott, Loewald og Ogden, i tillegg til kunstteori og religion, gir denne boken et nytt perspektiv på skjæringspunktet mellom metaforisk kunstnerisk tenkning og psykoanalyse. Denne boken vil appellere til psykoanalytikere og alle som er interesserte i dyptgående refleksjoner over menneskelig eksistens.
