Boken «Transformative Justice» tar for seg hvordan mekanismer for overgangsrettferdighet ofte har fokusert på individuelle brudd på et begrenset sett av sivile og politiske rettigheter i etterkant av konflikter eller autoritære regimer. Dette inkluderer rettslige og nesten-rettslige løsninger, som sannhetskommisjoner, amnestier og straffeforfølgelser. I kontrast til dette, fremhever forfatteren betydningen av strukturell vold som en medvirkende faktor til brudd på menneskerettighetene. For å kunne adressere slike strukturelle brudd, argumenteres det for at det er nødvendig å anvende et annet sett av verktøy enn de som tradisjonelt brukes innen overgangsrettferdighet. Boken definerer transformativ rettferdighet som en bredere tilnærming som gir et alternativ til eksisterende modeller. Ved å fokusere på en komparativ analyse av sosiale bevegelser, ikke-statlige organisasjoner og fagforeninger som jobber med eiendoms- og boligrettigheter i Sør-Afrika, samt deres nettverksrelasjoner, viser boka hvordan slike nettverk er i stand til å bidra til en grunnleggende endring i dette feltet.
