Boken 'What Postcolonial Theory Doesn’t Say' tar et oppgjør med postkolonial teori ved å belyse de vedvarende begrensningene i de geografiske, disiplinære og metodologiske antagelsene som preger de dominerende retningene innen dette feltet. Den er drevet av et sterkt engasjement for fremtiden til postkoloniale studier, og en forpliktelse til den grunnleggende premissen om at litteratur og kultur er avgjørende for å forstå og respondere på strukturer av kolonial og imperial dominans. Postkolonial teori, til en viss grad, har blitt et offer for sin egen suksess, spesielt på grunn av institusjonaliseringen av innsiktene som den har muliggjort. Når disse innsiktene ikke lenger fremstår som nye, er det utfordrende å avgjøre hva feltet bør fokusere på utover sine generelle forpliktelser. Likevel gir fornyelsen av populære anti-imperialistiske bevegelser over hele verden en viktig mulighet til å gjenopprette den politiske og teoretiske verdien av postkolonialt perspektiv som et sammenlignende, tverrfaglig og motsetningsfylt paradigme. Denne samlingen avtekster fremmer det postkoloniale teoribygget og utforsker hva det fortsatt har å si i dagens kontekst.
