I denne boken reflekterer fremtredende kvinnelige arkitekturhistorikere over sin praksis og de betydelige påvirkningene dette har hatt på fagfeltet. Spesielt fokuseres det på hvordan feminine subjektiviteter har fått uttrykk i diskursene innen arkitekturhistorie. Hver av kapitlene analyserer forfatterens egen posisjon og den forstyrrende tilstedeværelsen av kvinner både som subjekt og objekt i historiografien til et spesifikt forskningsområde. Målet med boken er ikke å erstatte mannlige liv med kvinnelige liv eller å innarbeide kvinner i maskulinistiske fortellinger om arkitekturhistorie. Snarere søker denne boken å utvide diskursene innen arkitekturhistorie for å undersøke hvordan den potensielt 'unaturlige regelen' av kvinner underminerer kanoniske normer gjennom styrkingen av annerledeshet, i stedet for en opplevelse av opplevd kastrering. Essayene utforsker historiografiske og sosiale/kulturelle implikasjoner av kvinners rolle i narrativene og skrivingen av arkitekturhistorie.
