Opprinnelig utgitt i 1990. En vanlig klage fra filosofer og menn generelt har vært at kvinner er illogiske. På den annen side blir rasjonalitet, definert som evnen til å følge logiske argumenter, ofte omtalt som en egenskap som kjennetegner mannen. Andrea Nye stiller spørsmål ved antakelser som: logikk er enhetlig, logikk er uavhengig av konkrete menneskelige relasjoner, og logikk overskrider historiske omstendigheter samt kjønn. Gjennom en serie studier av logikken til historiske personer som Parmenides, Platon, Aristoteles, Zeno, Abelard, Ockham og Frege, kartlegger hun de skiftende sammenhengene mellom logisk innovasjon og undertrykkende taletrategier. Dette viser at logikk ikke er en transcendent sannhet, men abstrakte språkformer som fremstilles av menn, enten de er greske herskere, imperiale administratorer, kirkeembetsmenn eller vitenskapsmenn. Hun relaterer logiske teknikker som logisk inndeling, syllogismer og sannhetsfunksjoner til måter de med makt snakker til og om de som er underlagt.
