I takt med den økende interessen for 'arbeid som en kallelse', har samtidens diskusjoner tatt en mer individualistisk retning, og dermed skilt seg fra den tidligere prososiale karakteren som kjennetegnet denne oppfatningen av arbeid. Nå prioriterer diskusjoner om 'arbeid som en kallelse' i stor grad personlig oppfyllelse gjennom jakten på dypt meningsfullt arbeid. Det har vært en overdreven fokusering på opplevelsen av meningsfullt arbeid, uten tilstrekkelig oppmerksomhet mot de gode arbeidsmiljøene som er nødvendige for at en slik meningsfull erfaring skal kunne oppstå. Denne boken tilbyr et nytt paradigme for å omdefinere ideen om 'arbeid som en kallelse', som fungerer som en korreksjon og bedre støtter individets søken etter mening, samt deres bidrag til det felles beste. Forfatteren argumenterer for at disse to elementene er uløselig knyttet sammen, og derfor ikke kan separeres. Den sentrale ideen i denne fremstillingen er at forskere ofte har misforstått begrepet 'arbeid som en kallelse' ved å antyde at det i essens bare er synonymt med meningsfullt arbeid.
