I "Ten Bridges I've Burnt" vender Brontez Purnell - den nysgjerrige stemmen for de som ofte blir oversett - blikket innover mot sin egen tilværelse. Som en forteller med en musikalitet i blikket finner han det absurde i sitt liv, og viser en enestående evne til å avdekke lettsinnethet, selv i de mest tumultariske situasjonene. I denne første samlingen av sjangerutfordrende dikt, reflekterer Purnell over sitt omflakkende liv, hvor opp- og nedturer ikke kan sammenlignes med det indre kaoset han opplever. "Det mest risikable homofile atferden jeg deltar i," skriver Purnell, "er rett og slett å eksistere." De trettiåtte autobiografiske stykkene som pulserer i "Ten Bridges I've Burnt" viser Purnell på sitt mest ærlige og fryktløse. Han minnes et voldsomt slagsmål han deltok i under en poesikonferanse, og vurderer hvordan han kan pakke sin traume for TV-serier; han kjemper med forbannelser og gaver som er gitt fra generasjoner av familiemedlemmer; og han dokumenterer, med en uhemmet glød, en liste over opprørske eventyr og seksuelle eskapader. Gjennom alt dette reflekterer han over temaer som kjærlighet og ensomhet.
