Ideen om et paradis på jorden har alltid fascinert menneskeheten. Troende mener at en dag vil smertene og forvirringen i det dødelige liv gi vei for et forvandlet fellesskap. Denne visjonen om verden fremstår som uutslettelig. Også politikkens sfære har muligens ikke vært immune mot det hellige; drømmene om fremtiden henter fortsatt sin symbolikk fra profetene. I boken "Heaven on Earth" undersøker T.J. Clark de ulike måtene maleriene har formgitt drømmen om Guds rike. Han ser tilbake til senmiddelalderen og renessansen – til Giotto i Padua, Bruegel som konfronterer skrekkene fra religiøs krig, Poussin som maler sakramentene, og Veronese som avdekker den menneskelige komedien. Clark stiller spørsmålet: Har det vært en fordel for maleriet at kunstnerne i en tid preget av tvungen ortodoksi (trusler om helvete, brenning på bålet) kunne reflektere over religionens makter og begrensninger uten å uttrykke det i ord? I hjertet av boken står Bruegels ironiske, men samtidig milde tilnærming, hvor han fanger både skjønnheten og tragedien i menneskelig eksistens.
