Denne omfattende monografien om den amerikanske fotografen Louis Stettner (1922–2016) utgjør et viktig bidrag til forståelsen av hans kunst og liv. Utgitt i forbindelse med den største retrospektive utstillingen av hans arbeid til dags dato, tar den for seg Stettners imponerende karriere som strakk seg over nesten åtti år. Stettner, som ble født i Brooklyn, begynte sin fotografiske reise tidlig, da han skaffet seg sitt første kamera som tenåring. Han etablerte snart et rykte i New Yorks kjente Photo League, hvor han knyttet tette bånd til betydningsfulle fotografer som Sid Grossman og Weegee. I løpet av sin tid som fotograf under andre verdenskrig, erfarte Stettner grusomhetene ved fascismen, noe som formet hans dype tro på den grunnleggende menneskeligheten i alle mennesker. Etter krigen flyttet han til Paris i 1947, hvor han tilbrakte fem år. I løpet av denne perioden utviklet han et varig vennskap med den berømte fotografen Brassaï, og han ble dypt inspirert av byen og dens innbyggere. Stettners arbeid er vanskelig å kategorisere, da det kombinerer elementer av New Yorks gatefotografiske estetikk med den lyriske humanismen som preger den franske tradisjonen. Som en livslang marxist feiret Stettner menneskets liv og de hverdagslige øyeblikkene, noe som gjenspeiles i de mange bildene han etterlot seg.
