Basil av Caesarea anses som en av arkitektene bak den pro-nicenske treenighetsdoktrinen som ble vedtatt på Konsilet i Konstantinopel i 381, en tro som både østlige og vestlige kristne fremdeles bekjenner seg til i dag som 'ortodoks'. Hans første store doktrinære verk, 'Against Eunomius', fullført i 364 eller 365 e.Kr., tydeliggjør hans treenighetsteologi på en nødvendig måte. Verket er en respons på Eunomius, som i sin Apologi revitaliserte en tradisjon med en klart underordnende treenighetsforståelse, en tradisjon som skulle leve videre i flere tiår. 'Against Eunomius' reflekterer den intense debatten blant kristne i middelhavsområdet på den tiden om Guds natur. I dette traktatet søker Basil å artikulere en teologi som omhandler Guds enhetlige essens samt de særtrekkene som karakteriserer Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd – en distinksjon som noen anser som hjørnesteinen i 'kappadokisk' teologi. I 'Against Eunomius' ser vi ikke bare konflikten mellom to dogmatiske posisjoner, men også det fascinerende møtet med teologiske spørsmål som har preget kristendommens utvikling.
