I boken 'Early Syriac Theology' utforskes de dype teologiske perspektivene til St. Ephrem av Syria (d. 373) og Jakob av Serugh (d. 521). For disse viktige teologene er Gud både helt mystisk og samtidig nærværende i alle deler av sin skapelse. Den guddommelige 'kenosis', eller selvutgivelsen, av Guds Ord er ikke bare synlig i Kristus' menneskelige natur, men også i de begrensede ordene i den hellige skriften. Gjennom denne prosessen åpner det guddommelige seg for menneskene. De tre nedstigningene av Guds Sønn - til Marias liv, til elven Jordan under dåpen, og til sheol etter sin død - har målrettede betydninger både for forløsning og guddommeliggjøring. Ephrem og Jakob bruker en systematikk av typer og antityper fra de hellige skriftene for å vise hvordan sakramentene er forlengelser av Kristi handlinger gjennom historien. St. Ephrem, som ble utnevnt til Doktor av Kirken av pave Benedikt XV, sammen med Jakob av Serugh, representerer noen av de tidligste og mest betydningsfulle stemmene innen den syriske kirkens teologiske virkelighetsoppfatning. Deres verk ble ofte fremført i form av hymner og metrisk homili, der de benytter poesi for å uttrykke dype teologiske innsikter.
