Ephrem Syreren, født i Nisibis (nåværende Nusaybin i Tyrkia) rundt 306 e.Kr., og død i Edessa (Sanliurfa, Tyrkia) i 373 e.Kr., var en bemerkelsesverdig forfatter som etterlot seg en betydelig litterær arv. Med mer enn fire hundre hymner, flere metrisk homilier, samt to kommentarer til hellige skrifter, står hans omfattende forfatterskap sterkt blant kjente forfattere fra det fjerde århundre, som Gregor av Nazianz og Basilios av Cæsarea. Unikt for Ephrem er at han skrev på syrisk, en dialekt av arameisk, snarere enn de mer kjente språkene gresk eller latin. Gjennom hans ord treffer leseren et fjerdeårhundres kristent samfunn som balanserer på grensen mellom Det romerske og det persiske imperiet. Ephrem er kjent for sin teologi som i stor grad hviler på symbolikk og en dyp forståelse av jødiske eksgetiske tradisjoner. Han er også vår tidligste kilde til hvordan Nicaea ble mottatt blant syrisktalende kristne. I hans åttisju hymner om tro, som er det lengste bevarte verket av tidlig syrisk litteratur, utvikler han sine argumenter mot underordningsbærende kristologier på en bemerkelsesverdig måte.
