Andrew Marvells poetiske verk representerer noe av det mest vittige og lett tilgjengelige fra midten av 1600-tallet i England. Hans diktning er preget av en intens omtanke, både lidenskapelig og strålende, samtidig som de er erotiske, komiske, elegante og forførende. Marvell var en god venn, beundrer og støttespiller av Milton, men han sto også som en stor poet på egen hånd. En samtidig beskriver ham som 'av middels høyde, ganske velbygd, med rundt ansikt, kirsebærkinn, hasselbrune øyne og brunt hår'. Han var en mann av folket og en briljant intellektuell. At han både var republikaner og samtidig ble beundret av Charles II, vitner om bredden i hans politiske og sosiale sympatier.
