I "The End of Progress" utforsker Amy Allen hvordan ideen om historisk fremgang ofte oppfattes som en euro-sentrisk, imperialistisk og neokolonial fallacy, slik det har blitt kritisert av post- og dekoloniale teoretikere. Samtidig har fremtredende tenkere tilknyttet Frankfurterskolen, som Jürgen Habermas, Axel Honneth og Rainer Forst, fortsatt å forsvare begreper som fremgang, utvikling og modernitet, og har til og med gjort disse tankene sentrale i sine normative påstander. Spørsmålet er om Frankfurterskolens mål om radikal sosial endring kan bestå denne kritikken? Hva ville egentlig en dekolonisert kritisk teori se ut som? Allen dekonstruerer kritisk teori ved å kvitte seg med dens progressive fortolkning av historien, samtidig som hun beholder forestillingen om fremgang som en politisk nødvendighet, en tanke som Adorno forfektet så overbevisende. Ifølge Allen er kritisk teori vårt beste verktøy for å oppnå frigjørende samfunnsmål. Ved å omdefinere en dekolonisert kritisk teori etter ideen om at fremgang er over, redder hun den fra glemselen og gir den en fremtid.
