I boken 'The Genocide Paradox' tar Anne O'Byrne for seg den dramatiske kontrasten mellom hvordan vi oppfatter genocidal vold og andre former for vold. Genocidal vold vurderes ofte som den mest grusomme av alle voldshandlinger, noe som reiser et viktig spørsmål om de verdiene som ligger til grunn for de nasjonalstatene vi bygger opp. O'Byrne undersøker hvordan vår forståelse av 'genos', som representerer en gruppe forent gjennom generasjonstanker, står i kontrast til 'demos', som ble konstruert som et motstykke til genos og ikke er definert av arv, men av brudd i historisk tid, ofte gjennom revolusjon. Boken diskuterer hvordan demokratier, selv om de avviser tankene om genos, samtidig verdsetter tidens former som er knyttet til genos-liv. Dette skaper en dypere konflikt: mens demokratier avskyr genocidal vold, bidrar de samtidig til å opprettholde og skjule denne typen vold. Dette er kjernen i det O'Byrne kaller genocidens paradoks, som hun utforsker gjennom vår forpliktelse til eksistensielle perspektiver.
