Dette er Wayne Kramers første memoar, der han deler sin reise som legendarisk gitarist og medgrunnlegger av det ikoniske Detroit-protopunkbandet The MC5. I januar 1969, før verden hadde hørt en tone fra musikken deres, prydet The MC5 forsiden av Rolling Stone. Bandet representerte en bro mellom frijazz og punkrock, og var kjent for sin rå og primale stil. Når de var på topp, var de rett og slett ustoppelige. Ledet av den legendariske gitaristen Wayne Kramer, var The MC5 et speilbilde av tiden de levde i: spennende, sexy, voldsomt, kaotisk og ute av kontroll – noe som nærmest garanterte at deres tid i rampelyset ville bli kortvarig. De turnerte landet rundt, spilte med musikalske legender, og hadde en besettende tilhengerskare som så på musikken deres som lydsporet til den arbeiderklasse ungdomsbevegelsen som vokste frem over hele nasjonen. Kramer ønsket å omdefinere hva et rock 'n' roll-band kunne oppnå, og selv om det var kraft i å strekke seg etter dette, medførte det også en oppskrift på personlig og profesjonell katastrofe. Bandet ga ut tre album på store plateselskaper, men innen 1972 var det hele over.
