Hva er en regel, hvis den synes å forveksles med livet? Og hva er et menneskeliv, hvis det i alle sine gester, ord og stillhet, ikke kan skilles fra denne regelen? I sin nye bok søker Agamben svar på disse spørsmålene gjennom en engasjert lesning av det fascinerende og omfattende fenomenet vestlig monastisisme, fra Pachomius til St. Frans. Boken rekonstruerer detaljert livet til munkene, med deres obsessive fokus på tidens strukturering og Regelen, på asketiske teknikker og liturgi. Agambens tese er imidlertid den at den ekte nyheten ved monastisisme ikke ligger i forvirringen mellom liv og norm, men i oppdagelsen av en ny dimensjon, der 'liv' som sådan, muligens for første gang, blir bekreftet i sin autonomi. Videre utfordrer kravet om den 'høyeste fattigdom' og 'bruken' loven på måter vi fortsatt må forholde oss til i dag. Hvordan kan vi tenke en form-for-liv, det vil si et menneskeliv frigjort fra lovens grep?
