Filosofien har en lang tradisjon for å favorisere enten dualisme eller reduktiv monisme – det vil si en radikal separasjon av sinn og kropp, eller en reduksjon av sinn til kropp. Imidlertid, fra de tidligste skriftene til stoikerne, som var de første systematiske materialistene, har en alternativ oppfatning blitt anerkjent: Ingen former for materialisme kan være helt selvinkluderende. Rom, tid, tomrom og sansing utgjør de inkorporeale vilkårene for alt som er kroppslig eller materielt. I boken «The Incorporeal» argumenterer Elizabeth Grosz for at det ideelle er iboende i det materielle, og det materielle i det ideelle. Ved å spore utviklingen av dette konseptet over tid, bygger hun en overbevisende sak for at denne ideen gjentar seg selv i ulike intellektuelle sammenhenger. Grosz tydeliggjør at idealisme og materialisme er uatskillelig knyttet sammen, og at denne 'tilhørigheten' mellom hele ideverdenen og hele materie ikke er formidlet eller skapt av menneskelig bevissthet. I stedet representerer den en ontologisk tilstand som er avgjørende for menneskelig utvikling.
