I 'The Inspiration Machine' undersøker Eitan Y. Wilf de transformerende potensialene som digitale teknologier åpner for kreativ praksis. Gjennom tre etnografiske casestudier, to med jazzmusikere og en med en gruppe poeter, avdekker han hvordan disse kunstnerne forholder seg til moderne teknologier. I stedet for å se på datamaskinens algoritmer som en enkel utfører av deres idéer, betrakter de dem som kreative samarbeidspartnere. Ved å delegere ulike grader av beslutningstaking og kontroll til teknologien, håper de å finne inspirasjon i algoritmenes resultater, noe som kan utvide deres egne kreative horisonter. Samtidig viser det seg at algoritmene disse kunstnerne utvikler og benytter, fortsatt er forankret i, og preget av, de spesifikke sosiale utfordringene og menneskelige begrensningene de opprinnelig skulle overvinne. Eksperimentene med det digitale gir dermed en viktig lærdom: selv om de teknologiske verktøyene har potensialet til å frigjøre kreativitet, er de fortsatt uløselig knyttet til de menneskelige betingelsene som gir dem liv.
