Theodor Adorno var kjent for å skape debatt, og i "The Jargon of Authenticity" gir han tydelig uttrykk for sin motstand mot språket som benyttes av visse eksistensialistiske tenkere, som Martin Heidegger. Med sin vanlige årvåkenhet når det gjelder språks bruk og misbruk, ifrågasätter han jargongen – eller 'auran', som hans kollega Walter Benjamin beskrev den – som overskygget eksistensialistenes tanker. Adorno argumenterer for at bruken av slik jargong undergraver det budskapet som søkes å framstille som meningsfylt og frigjørende. Dessuten, språket som påstår å ta opp spørsmålet om frihet, klarte på ingen måte å avdekke den mangelen på frihet som er iboende i den kapitalistiske konteksten det ble skrevet i. I stedet, parallelt med jargongen fra reklamens jingler, ble det tilskrevet verdi for tilfredsstillelsen av umiddelbare ønsker. Gjennom å gjøre leserne bevisst på forbindelsen mellom ideologi og språk, utfordrer Adorno på en åpen og direkte måte den enkelhet og unngåelse av språk som 'gir seg hen' til det overfladiske.