I denne boken undersøker en av Italias mest fremtredende og originale samtidstenkere statusen til kunst i den moderne epoken. Forfatteren tar Hegels påstand om at kunsten har uttømt sin åndelige misjon på alvor, og hevder at det ikke lenger er gjennom kunst at Ånden i hovedsak kommer til selvkunnskap. Men til tross for mange oppfatninger, mener han at Hegel ikke proklamerte en 'kunstens død'. I stedet hevder Hegel at kunsten fortsetter på en 'selvannullerende' måte. Med en imponerende dybde og originalitet utforsker forfatteren betydningen, estetiske aspekter og historiske konsekvenser av denne selvannulleringen. I sin kjerne argumenterer han for at fødselen av moderne estetikk er et resultat av en rekke splittelser—mellom kunstner og tilskuer, geni og smak, samt form og materie. Disse splittelsene er uttrykk for en dypere, selvnegativerende men likevel selvoppholdende bevegelse av ironi. Gjennom konseptet selvannullering tilbyr forfatteren en fantasifull omtolkning av kunstens rolle og dens utvikling.
