Da Namibia oppnådde sin uavhengighet i 1990 etter 23 års krig, var de fleste av de elleve namibierne hvis livshistorier utgjør denne boken i midten av trettiårene. Fram til dette tidspunktet hadde de tilbrakt hele sine voksne liv i kampen for frihet, hvorav mer enn halvparten av dem hadde vært i eksil. Få av dem eide noe, og ingen hadde fremtredende jobber. De fleste hadde opplevd store påkjenninger, sult, sykdom og frykt, og vært vitne til grusomhet og lidelse. Alle hadde mistet familiemedlemmer eller venner. Likevel var deres syn på livet preget av triumf og optimisme, og historiene deres er fylt med entusiasme, energi, besluttsomhet og mening. Når du leser deres beretninger, blir du ikke overrasket over at de senere har blitt godt kjente innen sine respektive felt. Det er verdt å merke seg at da de delte sine historier, var de fleste av dem ikke anerkjente. De var bare mennesker vi kom til å kjenne og sette pris på gjennom vårt arbeid (Brown som journalist og utviklingskonsulent, Leys som forsker innen samfunnsvitenskap), og som vi spurte om de ville dele sine livshistorier med oss.
