Boken "The Musician as Philosopher" gir en innsiktsfull fremstilling av hvordan avant-garde musikere i etterkrigstiden i New York undersøkte de filosofiske dimensjonene ved musikkens uforklarlighet. Gjennom utforskningen av tenkningen til banebrytende musikere som David Tudor, Ornette Coleman, Velvet Underground, Alice Coltrane, Patti Smith og Richard Hell, argumenterer Gallope for at disse musikerne—som ofte er undervurderte og som sjelden blir ansett som tradisjonelle komponister—ikke bare utfordret reglene for hvordan musikk skrives og utøves, men også omformet kjønns- og raseforventninger knyttet til hva kritikere anså som legitime former for musikalsk lyd. Fra et bredt historisk perspektiv gir deres gripende musikk et elektrisk uttrykk for en velkjent sosial strømning på 1960-tallet: en samtidig bekreftelse og krise av det moderne jeg.
