Boken 'The Nazi Conscience' utforsker det tilsynelatende paradokset i den nasjonalsosialistiske ideologien, som ikke er en motsetning. Forfatteren Claudia Koonz belyser hvordan gjerningspersonene bak folkemord hadde en dyp forståelse av rett og galt, basert på sivile verdier som hevet det moralske i det etniske fellesskapet og fordømte utenforstående. Koonz dykk inn i hvordan rasemessige populister bygde opp infrastrukturen og begrunnelsen for folkemordet i årene før andre verdenskrig, som hun beskriver som 'de normale årene'. Hennes grundige analyse av det omfattende nazistiske skriftmaterialet om rase viser hvordan de grovkornede antisemittiske holdningene til mange nazister ble omformet til en raseteori som framsto som troverdig for flertallet av de vanlige tyskerne som aldri meldte seg inn i Nazi-partiet. I motsetning til vanlige antagelser om Hitler, argumenterer Koonz for at kilden til hans karisma ikke lå i hans oppfordring til hat, men i hans appell til det kollektive gode i folket, volk. I perioden fra 1933 til 1939 var den offentlige kulturen i nazi-Tyskland gjennomsyret av en blanding av rasefrykt og etnisk stolthet - en tilstand Koonz omtaler som etnisk fundamentalisme. Dette skapte grobunn for at vanlige tyskere ble forberedt på å akseptere og delta i de grusomhetene som senere fant sted.
