Vil fremtiden lukke seg, eller er den åpen for nye horisonter? I sin innsiktsfulle bok tar antropologen Tim Ingold oss med på en reise gjennom hvordan vi tenker om generasjoner. Vi pleier å se dem som lag som kommer etter hverandre, omtrent som ark i en stabel. Denne oppfatningen har blitt en ubevisst bakgrunn for samtaler om evolusjon, liv og død, langsomhet, utdøing, bærekraft, utdanning, klimaendringer og andre aktuelle spørsmål. Men hva om vi endret perspektiv og så på generasjoner som flettet sammen i et nett av relasjoner, mer som fibre i et tau enn som stablede ark? I denne gripende boken argumenterer Ingold for at en tilbakevending til ideen om at liv formes i samarbeid mellom overlappende generasjoner ikke bare kan lindre noen av våre bekymringer, men også skape et varig grunnlag for fremtidig sameksistens. Dette ville imidlertid kreve at vi gir slipp på vår tro på fremskrittets uunngåelighet og på vitenskapens og teknologiens evne til å redde oss.
