Først utgitt i 1849 under pseudonymet "Anti-Climacus", er Søren Kierkegaards "The Sickness Unto Death" et sentralt verk i teologiens og moralfilosofiens historie, og fungerer som en essensiell tilleggsbok til hans tidligere skrifter. Boken tar utgangspunkt i den bibelske historien om Lasarus, som Jesus mirakuløst reiste fra de døde. Her presenterer Kierkegaard sin forklaring på fortvilelse som "sykdommen inntil døden", en sykdom av åndelig karakter snarere enn fysisk, og som således berører selvet. Boken skildrer dramatisk "den medisinske historien" til denne sykdommen og kulminerer i en krise, et vendepunkt hvor selvet, den syke, enten innser sin egen tilstand eller gir opp. Mesterlig oversatt av Bruce H. Kirmmse, som med sin "historikerblikk" og "håndverkerfølelse for utfordringene i Kierkegaards syntaks" (ifølge Vanessa Parks Rumble), utgjør denne skarpe og eksplosive undersøkelsen av den menneskelige sjelen et uomtvistelig bidrag til filosofisk litteratur, som ikke skåner noen, heller ikke sin forfatter.
