Helsekrisen som brøt ut i 2020 markerer en skjellsettende hendelse i kapitalismens utvikling, og bekrefter de underliggende endringene som ble signalisert av den store krisen mellom 2007 og 2009. Pandemiekrisen har katapultert staten inn i sentrum av økonomisk aktivitet. Etter hvert blir det imidlertid tydelig at det finnes en historisk fastlåsthet i kjernen av verdensøkonomien. Produktiv akkumulering er svak, da både lønnsomhet og arbeidsproduktivitet ligger på et lavt nivå. Finansialiseringen har trådt inn i en ny fase, der 'skyggebanking' har vokst i forhold til andre banker, men er helt avhengig av statlig støtte. Statens makt stammer fra kontrollen over fiat-valuta og kan utvilsomt gi betydelige impulser til samlet etterspørsel, men dette er ikke tilstrekkelig for å møte utfordringene i den produktive sektoren. Den nylige økningen i inflasjonen, for første gang på førti år, indikerer denne fastlåstheten. Det er et åpenbart behov for inngrep på tilbudssiden, som direkte utfordrer kapitalistiske eiendomsrettigheter. Imidlertid finnes det ingen bevis for at slikt inngrep vil bli gjennomført.
