I 1187, nesten et århundre etter den seirende Første korstoget, erobret Saladin Jerusalem. Tempelridderne, med hovedkvarter på Tempelberget, ble drevet fra byen sammen med den frankiske befolkningen. Fallet av Jerusalem markerte et vendepunkt, og igangsatte en fortelling preget av desperat kamp og ustanselig tap. I løpet av bare et århundre ville Acre bli ødelagt, de frankiske styrkene bli drevet fra Outremer, og Tempelridderne selv, både foraktet og vanæret, ville møte sin endelige undergang. Michael Haags nye bok utforsker denne stigningen og fallet til Tempelridderne, satt i konteksten av korsfareridealet og deres bosetningsprosjekt i Outremer. Haag argumenterer for at korsfarerstatene representerte en sjelden periode hvor befolkningen i Palestina hadde noe som kunne minne om lokalstyre, noe som imøtekom lokale interesser – og fallet av Jerusalem til Saladin var en katastrofe. Han hevder at Tempelridderne, som forsvarere av korsfarerstatene, ble usedvanlig syndebukker for et Europa preget av ny nasjonalisme, som fikk det til å trekke seg tilbake.
